En himla lapskaus

Kort-novelle av Anita Bjerke

Mor løfter den fresende kasserollen med poteter vekk fra den glohete plata. Samtidig får hun med seg at Lars er på vei ut med fotballen under armen. Mor rekker og rope "middagen er klar, kom og spis!"

- "Jeg er ikke sulten, Mor. Jeg er faktisk stappmett!

Mor svarer Lars med et smil om munn at selv fotballproffer trenger mat i magen.. For den lille poden er kommet i en alder hvor alt som minner om eller ser ut som "David Beckham" skal kopieres. Og fotballtrening med gutta står nå høyt på timeplanen hans.

Det er dekket på til fire. Og snart sitter hele familien rundt det ovale kjøkkenbordet. Mor, far, Lars og storesøster. Mor legger på poteter til seg selv, og et par til Lars. Så vandt til å gjøre tusen ting samtidig. Lars begynner å dele opp potetene selv med skallet på. Og ausen med saus som mor heller over tallerkenen for han, får alt til å virke brunt. Ja, et øyeblikk er til og med grønnsakene brune.

- Mmm, dette var godt!!

Det er far. Han har forlengst skrellet både poteter og forsynt seg. Og smatter nå godmodig på den hjemmelagde maten. Han er alltid raus med komplimenter. Ja, ihvertfall når det gjelder mors matlaging. Det skal han ha. Til og med om mor har svidd maten, så svelger han fornøyd og gir ros.

Storesøster benytter farens muntre lune til å prøve seg med "sitt" utspill..

- Far, kan jeg få litt penger da, ja så jeg kan være med venner på fest i kveld? Hun ser på far så uskyldig hun bare kan.

Men Far svarer raskt nå. For dette har jo datteren spurt om før i dag. Og da var svaret nøyaktig det samme.

- Nei; det får du ikke!

Far kommer ikke med noen videre forklaring nå. Finner det unødvendig. Han tar tak i flasken med vørterøl som står foran seg på bordet og heller over i det store glasset sitt. Han merker det selv at han har litt kortere lunte i dag enn han pleier. men han føler at hodet nærmest svømmer over av tanker. Men han håper at han ikke svarte datteren for kvasst nå, for det var virkelig ikke meningen. Han setter glasset til munnen, og etterlater et halvtomt glass . En hvit stripe av alt skummet legger seg som en bart over overleppen hans. Og Lars flirer over farens rare utseendet,, ..

-" Far, nå ligner du jammen på julenissen!" Lars ler høyt.

Storesøster klarer ikke dy seg.

- "Du sitter der med ølen din, Far - men jeg får ikke gå på fest med venner i kveld.. SÅ urettferdig assa!"

Far sender storesøster et blikk som får tenåringen til å kneppe igjen munnen. Hun skjønner fort at nok er nok. Skjønt dette ligner ikke far. Og den trykkende stemningen sniker seg inn som en usynlig skygge og legger seg over måltidet. Familien pleier vanligvis å ha en uformell og glad tone rundt middagsbordet, men i dag var noe annerledes. Barna merker det.

Mor roter med gaffelen sin i maten, og sliter med å finne ro. Det er så mye hun ville sagt. Men aldri har det vært mer taust ved familiens middagsbord enn nå. Hun ser bort på mannen sin. "Den gode snille mannen". Hun synes han er en god far for barna. Men kjærligheten som også bør være mellom mann og kone er borte. Hun vet det. Hun elsker han ikke lengre, selv om hun aldri så mye skulle ønske det. Og gudene skal vite at hun hadde prøvd. For barnas skyld, hadde både mor og far prøvd å holde sammen i det lengste. De kjære barna - hun skulle gjerne gått gjennom ild og vann for å skåne de to små. Men hun håper at de en dag vil forstå. "Forstå at alle mennesker fortjener å få leve sin egen historie", tenker hun.. Far og mor var blitt mer som bror og søster for hverandre, enn mann og kone. Hun tenker tilbake på den tiden da de var lykkelig og forelsket. De hadde trodd det skulle vare evig - kjærligheten. Mor smiler, tanken var god og naiv. Men i neste øyeblikk trenger det mørke sinnet seg på igjen.

"Det er ikke døden som skiller oss fra ekteskapet",- tenker hun - "det er livet!"...

- "Kan du sende meg saltet?"

- "Værsågod!" Mor løfter den lille saltbøssa, og plasserer den framfor sin mann.

De veksler knapt et blikk. Begge så konsentrert om det de vet skal formidles.Og de har blitt enige om at det er far som skal fortelle det til barna. Nå var timen kommet. Far sitter og rister på saltbøssen over maten sin,- litt for lenge. Tankene sloss om plass i hodet hans og han funderer på hvordan han skal få fortalt det skånsomt for barna. Mor og han hadde snakket om dette lenge. Og han hadde tenkt mye på barna. Ja, de skulle han følge opp så godt det lot seg gjøre. De skulle ikke mangle noe. Og han ville fortelle hvor glad han var i de. Uansett,- han skulle stille opp for dem. Han setter saltbøssa tilbake på bordet. "Best å få det overstått", tenker han.

Far kremter. Så tar han tak i brillene sine og flytter de lengre ned på nesa. Forressten en uvane han har, når han føler det er noe viktig han vil si...

- "Mor og jeg har noe vi vil fortelle"... Han trekker pusten dypt som et stort sukk før han liksom tar sats.. "Mor og jeg skal ikke bo sammen lengre, vi skal skilles!"

Så var det sagt. Ordene hadde ligget som en vond klump i halsen og han hadde nærmest spyttet de ut. Far var vanligvis den store sterke i familien - men aldri hadde han vel følt seg så liten som nå. Det blir stille rundt bordet. Det er som om en film du satt og så på, blir satt på "pause- knappen". Og den som nettopp har tatt en munnfull mat stopper plutselig med å tygge. Et blikk hos et av barna blir fylt med vantro, et annet røper ikke en tanke. Men alle vet at den siste ingrediensen som far hadde røpet under dette måltidet var vanskelig å svelge.

Det er storesøster som først tar til ordet igjen:

- "Skilles!!?? Dere??"

- "Ja, Far og jeg vil alltid være venner..og dere barna er velkommen.."

- "Herregud, Mor!! Noe så flaut!" Storesøster stirrer mot mor vekselsvis mot far og nærmest glefser ut neste strofe: "Dere er jo over 40 år, rene oldinger,- kan vel like gjerne bo sammen til dere dør da vel!!!"

Far ser på sin datter med medfølelse i blikket og legger sin hånd over hennes.

- Kjære deg, vi vil alltid være glad i deg og Lars... Og selv om jeg nå med tiden har tenkt å flytte ut så er dere allltid velkommen til meg også. Ja, annen hver helg..

- "Nei takk! Jsus! jeg er vel ikke noe barn lengre heller da! Annen hver helg du liksom. Skal du hente meg i barnehagen også??"

Det ble siste ordet fra storesøster for denne gang. Hun reiser seg opp fra bordet og skjorteflaket står som et flagg etter henne idet hun forsvinner ut . Det slamrer i ei dør , og snart hører de en stereo som hyler på full styrke fra rommet hennes.

Mor og far ser på hverandre et øyeblikk, før mor nikker. Best å la datteren få være litt i fred, tenker hun.

Foreldrenes oppmerksomhet blir nå rettet mot lille Lars. Han sitter stille og gråter lydløst.. Mor bøyer seg frem og stryker han forsiktig over ryggen. "Så-så!", sier hun - "dette skal gå bra skjønner du".

Far tar tak i brillene sine igjen...

- "Du vet at mor og jeg alltid vil være glad i deg og din søster?"

- "Mm"

- "Og du og søster skal bo her hos mor. Så kan dere komme til meg i skoleferien om dere vil, - og annen hver helg?"

- "Mm"

- "Og vi kan sparke fotball sammen, du og jeg! Og finne på hyggelige ting sammen når dere kommer til meg!"

- "Mm... - Men hva med Mor da? Skal hun være helt alene da??"

- "Mor klarer seg vet du, og hun har jo en ny venn nå så.."

Det blir stille. Mor ser spørrende bort på far som hvisker "beklager". Denne siste informasjonen hadde de blitt enige om å vente med å si. Far ser skamfull ut.

"Men allikevel så var det jo sant det han sa," tenker han.

Den lille poden kommer ikke med noen flere spørsmål nå. Han bare tørker tårene sine og tar en stor slurk av vannglasset sitt....

 Lars og storesøster er som natt og dag når det gjelder temperament. Mens storesøster blåser ut for det minste, og gir ettertrykkelig uttrykk for det hun måtte ha på hjertet, så var Lars nesten det motsatte. Mer sårbar og stille. Men ingen smerte kunne måles i tårer heller. Barna trengte tid på å fordøye dette, og det visste mor og far.

Det ringer på dørklokka, og Lars løper avsted for å åpne. Han roper fra døra at han går ut og sparker fotball med gutta igjen. Og foreldrene synes det er greit. Det var kanskje nok opplysninger for barna for denne gang.

Mor begynner og rydde av bordet etter det halvspiste måltidet. Far blir sittende. Han sier ingenting, men tankene er mange. Snart skulle han flytte ut, og her ville kanskje en ny mann flytte inn med tiden. Mor hadde jo allerede en ny mann hun så smått "datet". . Han var ikke bitter av den grunn. "Kunne nesten ikke bebreide henne heller", tenker han. De ømme kjærtegn hadde uteblitt for lenge siden, og han kunne knapt huske sist han hadde kysset sin kone. Han var glad i henne, men kun som venn og som mor til sine barn. Han kunne ikke si han elsket henne lengre. Men en god venn, det ville hun alltid være - håpet han.

Men Far var også redd.. Redd for å miste barna. Tanken på at han skulle miste kontakten med de, sto for han som hans største mareritt..

Og så var det jula da. Bare noen knappe måneder igjen til jul - det ble siste jula sammen. Han hadde tenkt på det også. Plutselig faller tankene hans på julens budskap, og Josef og Maria, foreldrene til Jesus. Josef hadde vært en snill mann, tenker Far. Men han synes også at han hadde vært en oversett mann. Rart igrunn. Skrevet om i Matteus og Lukas-evangeliet, men knapt nevnt med et ord i bibelen siden. Far sitter og funderer på dette et øyeblikk. Og så kommer han fram til at hadde Josef levd i dag ja da skulle de jammen tatt seg en prat under fire øyne,- han og Josef. Han må smile litt ved tanken. Tenk at han satt her og sammenlignet seg med Josef...

- "Går du ut med søpla, Far? Mor knytter sammen den sprengfylte søppelposen før hun begynner å tørke av bordet.

Far reiser seg. Men før han går ut gir han et par "bank på" på rommet til sin datter. Han banker hardere, og snart hører han volumet fra stereon skrus av og døra blir satt på gløtt.

- Har du lyst å snakke?

- "Nei, egentlig ikke! Men du, Far.... Jeg mente ikke å si det om barnehagen isted.. Men jeg vil ikke at du skal flytte..jeg vil ikke miste deg!"

Far kjenner han blir varm om hjertet.

- "Det skal nok gå bra, og det vil føles bedre skal du se.Og jeg vil alltid være der for deg selv om vi ikke bor sammen".

Han går bort og gir datteren sin en klem, og synes selv at byrden han bar på lettet litt.

- "For en himla lapskaus, dette ble!" stønner tenåringsdattera.

Far brummer høylydt og ler av sin datters kommentar..

- "Ja, det har du rett i kjære deg..

Ute i gangen blir Far stående med søppelposen i hånda. Han står musestille. Han har fått øye på noe. Og tankene om skilsmissen hjemme og problemene er i dette øyeblikket like fraværende som snøen som falt i fjor. For rett fremfor nesa hans smiler de vakreste skoene han noensinne har sett. Høyhælte svarte stilettsko med perler rundt anklene. Noen hadde kjøpt seg nye sko. Nok et par nye sko, var kanskje mer riktig. Han kjenner han blir varm i kinnene og ser seg omkring, nesten som en tyv på ferde.

Nei, denne fristelsen klarer han ikke å motstå!

Han tar søppelposen lett i den venstre hånda, og bærer den som om det var en glamorøs veske av selvesste Chanel - før han vender nesa mot carporten.

- "Mor, nå låner Far skoa dine igjen!"

Storesøster står klistra med nesa mot kjøkkenvinduet og bivåner synet av Far der han tripper utenfor i høye stiletthæler og med en rak holdning stoltere enn få.

Datteren ler og ser bort på sin mor før hun fortsetter...

- "Nå vet jeg ihvertfall hva han ønsker seg til jul!".

Mor sukker. "Jaja", tenker hun så. At Far liker å pynte seg i dameklær har ihvertfall aldri vært noen hemmelighet.

                                                        - Slutt -