Kort-novelle av Anita Bjerke

Marianne var syk, forkjøla og derfor var hun hjemme fra jobben i dag. Hun lå på stua og sov da jeg stakk innom henne. Ingen ville vel heve et øyebryn over at jeg, hennes mann kom hjem for å se til henne. Men allikevel var jeg glad for å se at hun var alene. Jeg hadde kjøpt med noen epler. Jeg vet jo at hun elsker epler. Spesiellt de røde. Jeg kremtet litt og så at hun rørte på seg. Hun gned seg over øynene med handbaken et øyeblikk før hun slo blikket opp.

- "Hei". Stemmen hennes var overrasket..

- "Heisann - jeg har kjøpt med noen epler til deg" ...kvitterte jeg og prøvde å virke lett i stemmen. Men jeg hørte det selv hvor unaturlig det lød.

Stemmen min hadde liksom en oktav høyere fått. Men jeg var så fortvilet og blitt så mistenksom. Hva var det min kjære kone skjulte for meg?

Da jeg kom tilbake igjen på jobb fra pausen min, ble jeg sittende ved skrivepulten i egne tanker. Marianne og jeg har vært gift i noen år nå. Og ja,- jeg kan ennå minnes dagen hun kom inn i mitt liv. Jeg elsket henne fra første stund. De lyseblå øynene hennes og smilet. Herregud, den jenta kunne lyse opp et helt rom. Høres vel kanskje ut som en klisje, men sånn føltes det. Og med en kropp som enhver mann ville ha, tro meg! En sexy kone var hun, ingen tvil om det. Og sexy, det er hun fortsatt!

- "Pettersen tar du Collie`n som nettopp kom inn?"

Ved lyden av navnet mitt er jeg fort tilbake til virkeligheten. Det er en hektisk tid på veterinærklinikken nå. Senhøstes,- er alltid sånn på denne tiden av en eller annen grunn. Et blikk på den halvvoksne Colliehunden som ventet på meg der ute i gangen, får tankene mine over på andre ting. Og jeg handler nærmest av instinkt. Det hadde vært en påkjørsel og hunden blør kraftig fra kjevepartiet.

Timene går bemerkelsesverdig fort. Og etter noen røntgenbilder av hunden, et par sprøyter, og rens av sår, er den klar til å sendes hjem. Med påbud om hvile. Og en resept på smertestillende tabletter får den også med seg fra meg. Jeg ser eieren bærer den halvstore hunden ut døra og langt bak i hodet mitt klarer jeg ennå å undre meg over hvor like de to er, eier og hund. Dette fenomenet er noe jeg stadig har sett i mine år som veterinær. Skjønt denne dagen er mine tanker og bekymringer et helt annet sted.

Jeg tar med meg en svartkopp og går inn på kontoret. Og med et halvt blikk på den svære urskiva vi har på veggen får jeg konstantert at det allerede er sent på dag. Jeg kjenner jeg skjelver litt på hånden. Og i ett ubevoktet øyeblikk skvulper jeg med kaffekoppen og brenner meg på hånden.

-"Faen!", Ordet bare ramler ut, Jeg pleier vanligvis aldri å banne men.

Jeg forsøker å virke opptatt og blar febrilsk i papirene som ligger foran meg på pulten. Men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Det er som om bokstavene flyter opp fra papiret og danner svarte skylapper foran øynene mine. Og sammenhengen og skrifta fra papiret forsvinner og blir fjern. Fjern ja! Marianne hadde også vært fjern den senere tid. Hadde merket hennes forandringer første gang for en måneds tid siden.

Hun hadde blitt fjern i blikket. Min Marianne som jeg hadde delt alt med. Vi hadde da et godt samliv og ordnet økonomi. Hus, bil og hytte ved sjøen.. Jeg hadde også ønsket meg småbarn i huset, men med våre to hunder hadde vi liksom våre "barn" allikevel.

Var hun syk kanskje? Hun var blitt så merkelig stille. Som om tankene hennes var et annet sted. Hadde hun problemer tro? "Kjære Marianne", hadde jeg forsøkt å si - "er det noe du plages med, fortell meg". Men hun hadde bare feid det bort og sagt at det var ingenting.

En stund tenkte jeg at det kanskje bare var meg som overreagerte. Men da hun også begynte å bli borte på kveldstid ble jeg bekymret for henne. Virkelig bekymret. Noe måtte være galt. Men hva?

Jeg reiser meg fra kontorstolen. Heldigvis snart tid for å dra hjem til min kone. Tanken på det gjør meg ekstra opphisset, og jeg må tørke en stripe med svette fra pannen min før jeg kan møte min siste pasient. Ei lita jente sitter på en stol og venter på meg. I armene har hun en svær og gretten gammel skogskatt. Den er her for å avlives. Noe som egentlig er en kjapp jobb for en veterinær. Men jeg forstår snart at dette vil ta sin tid. Store tårer triller nedover kinnet på den lille jenta. Og de hovne røde barneøynene som møter mine føles som piler i hjertet mitt. I det samme kommer en tykkfallen middelaldrende kvinne inn fra ytterdøren. Hun presenterer seg som pikens mor. Det oser røyk av henne og jeg antar det har vært en røykepause på gang.

Den stolte katten i jentas fang aner nok ingenting om at dens siste time er kommet. Allikevel føler jeg at den nesten ser bebreidende på meg. Jeg lar den få ligge der inntil jeg får gjort ferdig sprøyten. Så skal jeg gi den en injeksjon så den sovner inn, rolig og verdig.

Dette har jeg jo gjort tusenvis av ganger før. Men jeg føler meg en smule utilpass idet jeg står og forbereder instrumentene. Denne uka hadde jeg vært distre`og jeg kjente på at jeg var sliten. Sliten av å tenke. Sliten av å bekymre meg over problemene hjemme. Men jeg klarer allikevel å snakke rolig til den lille jenta. Og jeg føler jeg har hennes tillitt nå. Selv da jeg forteller at katten skal få sove for alltid..

Jeg hadde alltid ønsket meg barn selv. Men min kone Marianne insisterte på at det ville ødelegge forholdet vårt. Romantikken vår ville forsvinne mente hun. Og det ble til at jeg også slo meg til ro med dette. Men nå var hennes oppførsel hjemme så rar og forandret. Jeg kunne ikke helt sette fingeren på hva. Men da hun stadig unnskyldte seg med sene cafe- besøk med veninner kunne jeg ikke avfeie dette med min fantasi lengre. Hva skjedde? Hva var det Marianne, min kjære elskede kone skjulte for meg. Var hun utro? Det hadde jo blitt en del sene utekvelder nå. Og ja..hun var ofte sliten også når hun kom hjem. Sa hun hadde vondt i hodet og ville sove. Jeg kjente at jeg ble fysisk kvalm når jeg tenkte på dette. Fysisk kvalm ved tanken på at hun kanskje kunne ha en annen. Men jeg hadde ikke våget å ta det opp med henne. Ikke ennå...

Klokka gikk på "overtid" før jeg kunne forlate klinikken. Den store katten hadde klart å komme seg ut av sin eiers "trygge" favn, og hadde krøpet under et skap for å gjemme seg. Vi hadde mildt sagt hatt et svare strev her med å få lokket den frem. Dyr er rare sånn. Akkurat som om de er utstyrt med en sjette sans når de skjønner det er noe på gang.

"Noe på gang". Jeg smatter på ordene da jeg sitter i bilen og endelig er på vei hjem. Jeg lar bilen flyte med den trege trafikken bortover Kirkegata og føler jeg får enda bedre tid til å la tankene mine undre seg over Marianne. Jeg må ta det opp med henne i kveld, tenker jeg. Men våget jeg det? Jeg hadde jo ingen bevis på at hun var utro. Allikevel følte jeg på sjalusien som hadde bygget seg opp inni meg. Fysisk vondt hadde jeg. Kunne ikke beskrives bedre. Hun skled ifra meg. Og jeg følte meg så liten og fortvilet, og ikke minst lite manndig. Hva hadde gått galt. Jeg følte jeg sto som i skyggen av min egen sjel uten å kunne gjøre noe med det. Men dette skulle det bli en slutt på. "I kveld"...mumlet jeg for meg selv. Og i dette øyeblikket bestemte jeg meg!

"Herregud!". Jeg skvetter virkelig til da det tuter i bilhornet bak meg. Jeg hadde stoppet for rødt lys med bilen i et veikryss, men ble sittende i mine egne tanker og så ikke at det hadde skiftet til grønt.

Jeg trykker ekstra på gasspedalen med den høyre foten, og kjenner meg en smule skamfull over den pinlige episoden. Det rykker til i nakken min da bilen bykser framover, og jeg blir vel nå - om mulig - enda mer rød i kinnene. "5 minutter til nå så er jeg hjemme", sier jeg beroligende til meg selv. Jeg hadde tenkt å konfrontere Marianne med mine mistanker da jeg var hjemom tidligere på dagen, men motet mitt sviktet. Men nå hadde jeg bestemt meg. Og jeg føler nesten en slags lettelse over snart å skulle få det overstått. Jeg ser det lyser fra kjøkkenvinduet idet jeg svinger inn porten. Og med ett savner jeg tryggheten og varmen det en gang hadde gitt meg. Det å komme hjem.

Min kjære Marianne står ved komfyren på kjøkkenet og kokker, og virker uforskammet sprek.

-"Hei kjære!", kvitrer hun og møter meg med et kyss.

- "Så du føler deg bedre?" Spørsmålet mitt blir hengende ubesvart i luften.

- "Har en overaskelse til deg", fortsetter hun muntert.

Jeg blir glad for å se hun er oppe igjen fra sengen. Hun ser frisk ut og glad. Allikevel kjenner jeg på den uvelle følelsen som veller innover meg igjen. Jeg er mistenksom. Hva er dette`?

-"Vi venter gjester" Hun trekker pusten et par ganger og jeg ser at hun er nervøs.. "Sett deg så skal jeg forklare, før du hopper i dusjen og gjør deg klar".

Jeg setter meg ytterst på en pinnestol, og knuger veterinærvesken som jeg ennå ikke har satt fra meg. Det er nesten så jeg ikke tør å puste. "Nå kommer det!", tenker jeg. "Nå kommer overraskelsen". Jeg visste det allerede. Hun skulle fortelle om at hun hadde funnet en annen. Jeg sitter som en saltstøtte og våger knapt røre en finger. Det er som om luften er ladet av noe uvirkelig.. det blir stille. Marianne er blitt rød i kinnene. Allikevel er jeg ikke forberedt på ordene som kommer ut av Mariannes munn. Dette er ikke mulig!!

-"Han heter Per", mumler hun forsiktig.

Øynene hennes møter mine, og jeg ser hun er svært alvorlig nå. "Kjekk kar forressten". Jeg klarer ikke å se på henne og bøyer hodet. Gjennom mine slørete øyne som blendes av tårer får jeg allikevel med meg at gulvet er nyvasket. den sterke grønnsåpa Marianne alltid bruker, når mine luktesanser. Jeg ser på et par tårer som har rendt ned fra kinnet mitt og som nå velter seg utover det blanke golvet. Resten av ordene hennes er som i en døs langt langt bortenfra. Og jeg hater å føle meg så hjelpesløs. Plutselig slår den forferdelige tanken ned i meg. På fanget har jeg ennå jobbveska mi, som inneholder samme materiale som jeg ga den gamle katten i sted. Tankene mine begynner å ta en farlig fantasi men jeg klarer ikke å stoppe. Hvorfor skulle noen annen få min kjære Marianne om ikke jeg kunne få henne. Hun var min! Bare min!

Telefonen ringer, og Marianne avbryter seg selv i en setning og løper avsted for å ta den. "Hei, det er Marianne!" Det blir stille en stund før jeg hører den trillende latteren hennes. Er det Per hun har på tråden tro? Dette er nesten ufattelig for meg. Det føles så ubeskrivelig vondt. Alt hva jeg hadde jobbet for - kjærligheten - borte. Hvordan kunne hun såre meg slik. Jeg vrir meg på stolen som en utilpass skolegutt og vet ikke riktig hvordan jeg skal reagere på dette jeg nettopp har hørt. Men allikevel åpner jeg veterinærveska mi som jeg fremdeles har på fanget. En sprøyte har jeg alltid der. "Så lett det ville være", tenker jeg. Et lite stikk. Marianne ville ikke kjenne noen smerter, bare et stikk.

Til døden skiller oss ad. Vi hadde lovt hverandre troskap. Hun var min! Og så gjorde hun dette mot meg? Var utro! MIN Marianne??!! Sjalusien blender meg for fornuftige tanker nå, og i dette øyeblikket tar jeg et valg.

-"Jo nå skal du høre"...begynner Marianne igjen.

Hun var nå kommet tilbake fra telefonsamtalen, og satt på en pinnestol rett overfor meg ved kjøkkenbordet. Jeg trengte bare lene meg frem for å nå henne så var det gjort. I den høyre brystlomma på jakka mi lå nå Mariannes skjebne. Sprøyta var klar. Men jeg ville vite alt først.. Så tålmodig sitter jeg der og venter på Mariannes forklaring.

-"Hvor traff du han?", Jeg hører det selv hvor sørgende rolig stemmen min er blitt.

Marianne sukker tungt før hun liksom tar sats..

-"Husker du den kvelden jeg ringte hjem og sa at jeg ikke hadde rukket bussen, og at jeg ble over hos ei veninne?"

-"Ja" - hvisker jeg nesten lydløst, "traff du HAN da?"

-"Vi skulle møtes den kvelden ja". Marianne skjelver i stemmen nå.

Jeg tenker igjen på sprøyta jeg har i lomma. Den skulle jeg snart gi henne. Snart. Men dette var ikke lett for henne heller kunne jeg se. Hun løfter hodet og jeg møter det bekymrede blikket hennes. Men jeg sier ingenting. Bare ser på henne og venter på fortsettelsen. Det føles som en evighet før hun åpner munnen igjen.

-"Han er min sønn!", sier hun lavt. "Han er min sønn!"

-"Hva??! Jeg forstår ikke, har du en sønn?"

Så kommer det. Marianne gråter nå, men jeg får med meg historien. Historien om en tenåring som får barn så alt for tidlig. Og en sønn som blir adoptert bort. Historien ble hysjet bort av hennes foreldre kan hun fortelle. Og ikke nevnt med et ord i hennes hjem siden.

- "Men selv om det aldri ble snakket om, så glemte jeg han aldri!" "Og for en måneds tid siden ringte han, og ville møte meg"

Marianne hikster frem ordene gjennom tårer. Og jeg ser på min kjære kone og ser barnet i den pene uskyldige redde kvinnekroppen. Jeg føler en lettelse og en sympati jeg knapt kan beskrive. Sakte reiser jeg meg opp fra stolen og går bort til henne.

- "Kjære Marianne hvor du må ha lidd". Jeg knuger henne inntil meg. Og jeg vet, at aldri aldri skal jeg svikte henne. Aldri!

Jeg har glemt sprøyten som jeg hadde lagt ubeskyttet på innerlommen min. Og jeg gisper overrasket idet jeg kjenner sprøytespissen når meg gjennom jakken... Som i en tåke ser jeg hele denne lange dagen for meg, som i en sakte film... Den forferdelige vonde mistanken.

- Slutt -